Den ortodokse kirke i Norge (2). Η Ορθόδοξη Εκκλησία στη Νορβηγία.


Den ortodokse kirke i Norge (2)

 
Igumenia Thavoria og søstrene fra Valldal, PILEGRIMSTUR til Den hellige øya Selja 2014
(http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/index.htm)
 

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Το 2ο μέρος του μικρού αφιερώματός μας (στα νορβηγικά) στην Ορθόδοξη Εκκλησία της Νορβηγίας. Αν ζείτε στη Νορβηγία ή έχετε φίλους Νορβηγούς, μοιραστείτε το μαζί τους. Ίσως είναι το καλύτερο δώρο που μπορείτε να τους κάνετε. Το 1ο μέρος είναι εδώ. Ελληνικά για το ίδιο θέμα (λιγότερα) εδώ. Δείτε και την ενότητά μας Ορθοδοξία στη Σκανδιναβία.

In English:

Orthodoxy in Norway
List of parishes in Norway
Holy Nikolai Orthodox Church in Norway

Interiør fra kapellet
Kirkeforeningen ved St. Georgs Kapell
Neiden i Sør-Varanger

Den ortodokse kirke er i Norge representert med menigheter av flere av dens delkirker. Lengst historie har den russisk-ortodokse kirke i Norge.

Den bulgarsk-ortodokse kirke
Det bulgarsk-ortodokse bispedømmet med ansvar for Norge er Vest- og Mellom-Europa eparki med sete i Berlin. Det fins en menighet i Oslo (St. Kiril og St. Metodij). Kirka hadde i 2011 omtrent 200 registrerte medlemmer i Norge.

Den gresk-ortodokse kirke

Det gresk-ortodokse bispedømmet med ansvar for Norge er Sverige og hele Norden bispedømme med sete i Stockholm. Det ligger under den økumeniske patriark av Konstantinopel. Det fins en menighet i Oslo (Maria bebudelse). Kirka hadde i 2011 omtrent 350 registrerte medlemmer i Norge.

Den rumensk-ortodokse kirke

Det rumensk-ortodokse bispedømmet med ansvar for Norge er Nord-Europa bispedømme med sete i Stockholm. Det ligger under Tyskland, Sentral- og Nord-Europa metropolitanbispedømme med sete i Nürnberg. Det fins menigheter i Bergen (Kristi himmelfart og de hellige martyrer Filofteia av Argeș, Tatiana av Craiova og Suniva av Bergen), Oslo (De hellige martyrer Ioan Românul og Hallvard), Stavanger (Maria bebudelse og de helliger hierarker Calinic av Cernica og Swithun av Winchester), Trondheim og Ålesund. Kirka hadde i 2011 omtrent 400 registrerte medlemmer i Norge.

Den russisk-ortodokse kirke

Den russisk-ortodokse kirke har allerede en forholdsvis lang historie i Norge. Helt siden vikingtiden har det vært politiske og kulturelle forbindelser mellom Norge og sentrene for ortodoks kristendom (f.eks. Kiev). Den eldste ortodokse bygningen på norsk jord er St. Georgs kapell i Neiden, som ble reist av Trifon av Petsamo i 1565, mens han misjonerte blant skoltesamer.

Antallet russisk-ortodokse troende i Norge økte etter oktoberrevolusjonen, som førte mange russiske flyktninger til Norge. Disse ble først tatt vare på av den russisk-ortodokse presten i Stockholm. Den første norske menigheten, Hellige Nikolai menighet, ble etablert i Oslo i 1931. Den sogner til eksarkatet for ortodokse menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa (med sete i Paris), som igjen ligger under det økumeniske patriarkatet. Hellige Olga menighet, som er en stavropegial menighet direkte underlagt patriarken av Moskva, ble grunnlagt i 1996.

I dag fins i alt 14 russisk-ortodokse menigheter:
Underlagt den økumeniske patriarkens eksark for Vest-Europa
Bergen (Maria bebudelse)
Bodø (Kristi fremstilling i tempelet)
Kristiansand (Heilage Herman av Alaska)
Neiden (Hellige Georg)
Oslo (Hellige Nikolai)
Sandnes (Guds Moders beskyttelse)
Stavanger (Kristi forklarelse)
Del av Moskva-patriarkatet
Bergen (Kristi åpenbaring; stavropegial)
Kirkenes (Hellige Trifon; underlagt eparken av Murmansk og Montsjegorsk)
Oslo (Hellige Olga; stavropegial)
Stavanger (Hellige Irina; stavropegial)
Svalbard (stavropegial)
Tromsø (stavropegial)
Trondheim (Hellige Anna; stavropegial)

Totalt var det per 2011 omtrent 4000 registrerte medlemmer i russisk-ortodokse menigheter, hvorav 3000 under Moskva-patriarkatet.

Den serbisk-ortodokse kirke

Det serbisk-ortodokse bispedømmet med ansvar for Norge er Storbritannia og Norden eparki med sete i Stockholm. Det fins menigheter i Bergen, Oslo (Hellige Vasilije Ostroski), Porsgrunn og Trondheim. Kirka
hadde i 2011 omtrent 3000 registrerte medlemmer i Norge.

Ikke-kanoniske ortodokse kirker

Mellom 1992 og 2000 eksisterte den norske ortodokse kirke, men denne var ikke i kommunion med noen av den ortodokse kirkas delkirker.

Eksterne lenker

Den gresk-ortodokse kirke i Norge
Den rumensk-ortodokse kirke i Norge
Den russisk-ortodokse kirke i Norge (Konstantinopel-patriarkatet)
Den russisk-ortodokse kirke i Norge (Moskva-patriarkatet)
Den serbisk-ortodokse kirke i Norge

Den ortodokse kirke i Europa

AlbaniaAndorraBelgiaBosnia-HercegovinaBulgariaDanmarkEstlandFinlandFrankrikeHellasHviterusslandIrlandIslandItaliaKasakhstanKosovoKroatiaLatviaLiechtensteinLitauenLuxembourg • MaltaMoldovaMonacoMontenegroNederland • Norge • PolenPortugalRomaniaRusslandSan MarinoSerbiaSlovakiaSloveniaSpaniaStorbritanniaSveitsSverigeTsjekkiaTyrkiaTysklandUkrainaUngarnVatikanstatenØsterrike

Helgenberetninger

Hellige Nikolai ortodokse menighet

Hellige Trifon 

Den hellige Trifon og skoltefolkets kristning Skoltefolkets kristning er kanskje den minst kjente del av Norges kristning. Riktignok bor det i dag svært få skolter i Norge, men i tidligere tider var det en betraktelig del av skoltene som hadde faste bruks og bo-områder i Finnmark. En faktor som kan ha betydning for den manglende interesse for skoltenes kristning, er at denne misjon ikke kom fra Norge, men fra Russland, og at en derfor betrakter det som uten interesse for norsk misjonshistorie. Likevel er det faktum at skoltene og den ortodokse kristendom i lengre tid var med på å sette preg på øst-Finnmarks kultur og historie.
Det historiske og dokumentariske materialet for denne misjon er ganske sparsomt, de historiske innesmerker enda færre. Likevel finnes nok til å danne et bilde av dette. Skoltefolkets kristning skjedde i to «omganger», dog stort sett på 1500-tallet. Vi kjenner kun få sikre navn i denne prosessen, årstallene er mindre sikre. Men selve måten det skjedde på er enkel å danne seg et bilde av, ettersom denne misjonen fulgte det samme mønster som resten av den store misjonsbølgen den kun var en liten del av.

Året 1480 er viktig i russisk historie, det var da russerne endelig kastet av seg det 240-årige okkupasjonsåket. Siden 1240 hadde mongolene vært herrer med mer eller mindre reell kontroll over Russland. Perioden etter 1480 kan betegnes som det nasjonale Russlands kulturelle og historiske og politiske, såvel som religiøse glansperiode. Men dette skjedde ikke over natten, det var godt forberedt gjennom i løpet av hundre år siden 1380 da russerhæren under ledelse av moskva-fyrsten Dmitrij Donskoj vant den avgjørende seier over mongol-khanen på Kulikovo-sletten.

Denne seier betydde ikke bare begynnelsen på Russlands gjenreisning eller gjenfødelse, men også begynnelsen på et nytt Russland,et Russland som var modent for selvstendig utvikling på egne premisser. Moskva overtok som sentrum etter Kiev, som tidligere hadde vært det kulturelle og politiske sentrum. Kiev med sin gullalder i etter-bysantinismens tegn var en forgangen epoke.
Dette kulturelt og kirkelig selvstendige Russland rundt Moskva var også et resultat av kirkelig virksomhet. Her var det metropolitten Aleksej (+1378) og munken Sergej av Radonesh (+1392) viktige aktører. Og den «bevegelse» som hl.Sergij begynte gjennom grunnleggelsen av sitt kloster i Radonesh (senere kalt Sergiev Possad, under kommunisttiden også Zagorsk) skulle bli bestemmende for hele Russlands utvikling. Det var en utvikling båret på kirkelige vinger, like meget som på sekulær-politiske.

Hellige Sergej startet en monastisk bølge i ånden fra den egyptiske ørken, og bare i hans levetid grunnla hans disipler mer enn 50 klostre, og etter hans død enda 50 nye. Disse klostre ble grunnlagt som kristne fellesskap på øde steder. Liksom munkene søkte ut i ørkenen i Egypt, søkte man også ødemarken i Russland. Denne «bevegelse» bredte seg mot nord, nord-øst og nord-vest for Moskva. Her ble klostre grunnlagt som snart ble store og mektige samfunnsfaktorer: Ferapontovo, Beloozersk, Konevits, Kirillov, Svir…. Ja, så langt nord som til Kvitesjøen ble det bygget et befestet kloster på Solovki-øyene. Og dette området som før hadde vært så godt som øde skog, myr og marsk.land, det ble nå «befolket» av munker. «Nordens Thebaid» ble det senere kalt, med assosiasjoner til det egyptiske Thebaid. Og etter munkene fulgte vanlige mennesker som bosatte seg i nærheten av klostrene, det dannet seg små sivile samfunn rundt de monastiske samfunnene. Slik skjedde en gradvis sivilisering og kolonisering av dette «ingenmannsland». Etter hvert ble disse områdene inkorporert i den russiske stats apparat.

Ved siden av Moskva fantes et annet sterkt og selvstendig senter lenger mot vest, Novgorod, russernes port mot vest. Mongolene hadde aldri lykkes i å underlegge seg den bystaten, slik at den hadde utviklet en blomstrende kultur og fremfor alt handelsliv før den i 1470-årene ble forenet med Moskva-riket. En del av grunnlaget for Novgorods rikdom var handel med peløs og fisk og andre produkter av fangst og fiske ved Ishavet.


Bakgrunn


I: Den første misjonen blant de «russiske» samene skjedde sannsynligvis fra Solovjets-klosteret, det vil si, blant den østlige del av samene, de som oftest kalles for «kandalaks-samene» etter stedet Kandalaks ved Kvitesjøen. Dette området lå således i nærmeste omkrets av «Kristi Forklarings kloster» på Solovki-øyene som ble grunnlagt av Sosima og Savvatij i 1429. Noe sikkert og detaljert om kristendommens utbredelse i dette området i første tiden har vi ikke, men i 1526 finnes i krønikene en rapport om en delegasjon som kom til storfyrst Vasilij Ivanovitsh med bønn om å få vigslet kirker, få prester som kunne døpe og forrette gudstjenester. Anmodningen ble sendt videre til erkebiskop Makarij i Novgorod, som sendte en prest og diakon for å vie en kirke (til ære for Johannes Døperens fødsel) og som døpte et stort antall samer. Hvem som hadde omvendt dem til, kristendommen, er ukjent, men det kan neppe være tvil om at det var folk fra Solovets-klosteret.

II: I motsetning til denne gruppe samer («Kandalaks-samene») som allerede i lengre tid hadde blitt forberedt til å motta den kristne tro, og som hadde blitt kjent med den siviliserte kultur, levde det lenger mor nord-vest en annen gruppe som ble kalt «Kola-samer», og de hadde kun lite kjennskap til den kristne religion og kultur. Deres kjennskap til kristendommen hadde de kun fått gjennom russiske handels- og fangstfolk som i visse perioder eller sesonger kom så langt nord-vest. Og det er disse samene som interesserer oss her, for det var dem Trifon arbeidet blant, og det var de som delvis bodde i det området som etter grenseoppgangen i 1826 skulle bli norsk land. Og det er misjonen blant disse vi videre skal konsentrere oss om.

Det var ikke noen klar grense mellom «Kola-samene» og «Kandalaks-samene», og kristningen av de sistnevnte hadde nok også ringvirkninger for en del av Kola-samene. Den første vi kjenner til som virket blant Kola-samene var en prest-munk (senere arkimandrit) ved navn Feodorit. Han var fra Rostov. Han var munk i Solovets-klosteret og hadde lært seg lokalbefolkningens språk, oversatt enkelte bønner o.l. Han arbeidet blant den Kola-befolkningen som bodde lengst i syd-øst. Ifølge overlevering knyttet til et stedsnavn skal han ha døpt omtrent to tusen mennesker på en gang. Men det er hl.Trifon av Petshenga og hans arbeide som har størst betydning for Kola-befolkningens kristning.


Misjon blandt samene i Russland
Du var den første lærer og veileder på livets vei som kom for å opplyse hedningene i Norges ytterste nord, hellige fader Trifon.
Som et oljetre plantet du din hellige flokk i den golde ødemark, samlet munker og bygde en bolig for Den Hellige Treenighet.
Derfor hedrer vi deg som apostel og eneboer, faller ned og roper høyt av hjertet:
Be til Gud for vårt land og for alle som hedrer ditt minne.

Tropar i 8.tone.
Ubestridelige historiske opplysninger om hl. Trifon er meget sparsomme, hvilket sannsynligvis kommer av at han stammet fra en beskjeden prestefamilie og at hans arbeide syntes ganske ubetydelig i forhold til det store russiske rikes oppblomstring på den tiden. Men mange opplysninger kan hentes fra «legenden» om ham, som vi ikke er uten betydning selv om de ennå ikke er bekreftet arkeologisk eller på annet vitenskapelig vis.

Mitrofan, som skal ha vært Trifons dåps-navn, ble født i en prestefamilie i den lille byen Torzhek i Novgorod-området omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det hadde ikke en småby-prest anledning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og skrive av sin far og hjelp ham senere i kirken som oppleser og sanger. Det fortelles at det var en tekst fra morgengudstjenesten som gav inntrykk på ham og som inspirerte ham til å søke mot det monastiske liv. – I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretninger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de «ville» menneskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenbaring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette » hungrende og vansmektende land» for å forkynne evangeliet. – Han reiste dit mens han ennå var forholdsvis ung. Som mange andre, reiste han helt på eget initiativ, uten noen som helst misjons-organisasjon i ryggen, ikke utsendt av noen. – Vi må kunne regne med at han har reist sammen med en gruppe handels- eller fangst-folk. Han gjorde seg kjent med forholdene der mens han sannsynligvis arbeidet for en handelsmann, men i stedet for å reise tilbake til Novgorod sammen med ekspedisjonen, forble han der oppe i nord. Han lærte seg etter hvert noe av språket og begynte å forkunne kristentroen…. Det må ha vært i begynnelsen av 1520-årene han reiste dit, for i 1524 har han bygget sin egen tømmerkoie i nærheten av Petshenga-elven.

Hans forkynnervirksomhet bar tydeligvis frukter etter en tid, for i 1532 kom en delegasjon til erkebiskop Makarij i Novgorod for å be om antimins (nødvendig alterklede med innsydd relikvie) for Nattverdsfeiring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk. Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interesse for misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje. – Leder for denne delegasjonen skal ha vært Mitrofan. Med seg tilbake hadde delegasjonen et brev med erkebiskopens velsignelse til misdjonsvirksomheten, materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år 1264) var der en kirke, men det var meget langt borte. En kirke ble bygget ved Petshenga-elven til ære for «Den Hellige Treenighet», men den ble ikke innviet før i 1533 da presten Ilia kom fra Kola for å døpe de av samene som tok den kristne tro. Samtidig viet han Mitrofan til munk med navnet Trifon.

Trifon fortsatte sitt misjonsarbeide også som munk. Dermed føyer han seg inn i den lange rekken av menn som kombinerte monastisk liv med forkynnergjerningen. – Det fortelles at han flere ganger kom i «klammeri» med samene, at han ble forfulgt, forsøkt jaget bort og endog forsøkt drept. Nå var disse samene et godlynt, fredsælt og åpnet folkeferd uten noen spesiell religiøs ideologi, så det var neppe den vanlige samebefolkningen som gjorde dette, men muligens deres «shamaner». Dette var deres «presteskap» de religiøst innviede som stod for ofringer, spådommer og i det hele tatt var en slags «mellommenn» mellom ådene og menneskene. Deres posisjon ble jo truet av den nye tro.

Den ortodokse tradisjon har i prinsippet et positivt syn på skaperverket, på verden og menneskene med deres kultur og liv. Det ikke-kristne og sekulære skal ikke forkastes. «Verden» ligger riktignok i ondskap, men det er menneskenes «verden», forvrengt og formørket, de politiske, økonomiske og kulturelle strukturer. Verden som Guds skaperverk er i utgangspunktet god. Den er skadet av djevelen, men skal erobres tilbake til Gud. Slik er det og med menneskenes kultur og liv: det har potensialer i seg som kan forløses og forvandles. Det er også den prinsippielle rettesnor for ortodoks kristen misjon. Ikke forkaste de fremmede kulturer, men forvandle dem ved troen på den sanne Gud. Derfor er det på sin plass å nevne at de russiske misjonærer ikke så lett forvekslet kristen misjon med nasjonal-kulturell «imperialisme». Russland var en stat med mange kulturer, språk og historier og folkegrupper. Misjonærene hadde respekt for den nye, lokale kultur de kom i kontakt med. Språket ble studert, gitt alfabet og gramatikk, tekster ble oversatt og gudstjenester delvis forrettet på det lokale språk – så langt evner og muligheter rakk. Slik var det også for samenes vedkommende, om enn i det små. Deres språk og kultur ble ikke betraktet som mindreverdig, men ble tilført nye impulser og utviklet.

I 1530-årene begynte det å danne seg et lite broderskap rundt Trifon, et kloster i sin spede begynnelse. Trifon og hans feller bodde i nærheten av Treenighets-kirken ved Petshenga-elven, hvor Treenighets-klosteret senere oppstod. Betydning for klosterets dannelse fikk en langvarig hungersnød som herjet nord-Russland en 7-8 års tid, på slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene. Trifon begav seg sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. Kanskje var dette først og fremst russiske kolonister og handelsfolk som var avhengige av mat fra jordbruk og husdyrhold, mens samene jo livnærte seg av fiske og reinsdrift. Befolkningen var vel nå så sammenvevet at matmangelen også berørte samene. I flere år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok «sendinger». I 1556 kommer de til Moskva hvor de får treffe tsar Joann (Ivan) IV. – «den grusomme» – og hans sønn, tsarevitsh Fjodor. Tsar Joanns liv kan deles i tre perioder – frem til 1547, da han ble kronet som den første russiske tsar eller keiser, det er en «grusom» periode. Fra 1547 til 1560 kan betraktes som god og rolig periode med utvikling og vekst i fred og trygghet. Fra 1560 til hans død i 1584 var atter en «grusom» periode. Trifon og klosteret hans i Petshenga fikk kun kjenne Joann «den gode».

Resultatet av møtet med tsaren ble et «gavebrev» hvor klosteret får seg overdratt statens (kronens) skatter, avgifter og rettigheter i området hvor skoltesamene bodde. Klosteret fikk oppebære noe av statens funksjon på stedet. Inntektene skulle brukes til å bygge kirker, utsmykke dem og forrette gudstjenester, og befolkningen skulle bli undervist og «administrert». Hvorvidt brevet er ekte eller ikke er diskutert, og noen tilfredsstillende løsning på problemene som er knyttet til det, er ennå ikke funnet.

Trifon var en utrettelig kirkebygger, om enn hans kirker var ytterst beskjedne. I 1565 bygde han Boris og Glebs kirke ved Pasvik-elvens vestre bredd. Den ble skoltesamenes viktigste kirke. Den var en enkel tømmerbygning bestående av tre deler: forrum, kirkerum og alterrum. Denne gamle kirken stod helt opp i vårt århundre, da den brant ned i 1944. På slutten av forrige århundre ble det bygget en større og staseligere kirke ved siden av den opprinnelige, og denne nye kirken står fremdeles og er blitt resturert og tatt i bruk igjen for kun få år siden. Videre bygde han antakelig samme år det lille bedehuset eller kallet i til den hellige martyren Georgs ære i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står igjen av det som hl. Trifon bygde.

Trifon, som ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i «ødemarken» syd for klosteret, hvor han bygde en liten hytte (kellia/celle) og et kapell til ære for Guds Moders Hensovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død i 1583. Da var alle skoltesamene kristnet.

Klosteret i Petshenga var lite og ubetydelig i større sammenheng. Den hollanske handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30 legbrødre i klosteret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet det nok mest på en stor bondegård eller en liten landsby med kirke. Ingen forsvarsverker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele klosteret og drepte de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.

Hellige Trifon av Petshenga

Forkynnervirksomhet i nord

Mitrofan vies til munk med navnet Trifon
Ortodokse tradisjon har et positivt syn på skaperverket, på verden og menneskene med deres kultur og liv

Du higet av hele sjelen imot Gud og fulgte Herrens kall uten noen nølen, du tok bolig i den fjerne ødemark hvor du levde lik en engel og apostel for å vise vei til frelse for de mange.
Derfor æret også Kristus deg og lot deg gjøre underverk ved sin nåde, derfor roper vi til deg:
Fryd deg, som forkynte Kristus som vår Gud!
Fryd deg, hellige Trifon, vår forbeder.

Kontakion 8.tonen.
Dannelse av kloster rundt Treenighetskirken ved Petshenga

Hungersnød, nødhjelp og møte med Ivan «den grusomme»

Boris og Glebs kirke ble skoltesamenes viktigste kirke

Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av matrikkelen , og det ble forsøkt gjenopprettet noen ganger. En gang var i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men «opplysningstiden» hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også «Nye Kola.Petshenga-klosteret» i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hl. Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for «Kristi innbærelse i tempelet».
Slik var Petshenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da det ble gjort forberedelser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmerhus rundt en kirke. I 1917 hadde klosteret 30 munker, og det eksisterte til 1939 da vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt. Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.

For Russland som stat var klosteret av ringe betydning. De få år det faktisk eksisterte på 1500-tallet var en periode uten politiske hendelser hvor det var innblandet. Det lå i et område som naturlig ble regnet som Russlands interesseområde – på tross av svenskenes forsøk på utvidelse av sine grenser -og da grensen mellom Russland og Danmark-Norge ble trukket i 1826, eksisterte klosteret ikke. Derimot hadde klosteret stor betydning for skoltesamene. Klosteret var et identitets-bærende sted for dette folk. Hellige Trifon kalles «lappenes opplyser (apostel)» og er nært knyttet til deres historie og kulturelle identitet. 15.desember pleide skoltene å samle seg i Petshengaklosteret for å feire hans minne med gudstjenester og andre festligheter som kappkjøring med reinsdyr.

I Finland bor det omtrent 500 ortodokse skolter, hovedsakelig i Sevättijäervi og Ivalo og Nällime, mens det i Norge kun bor en «håndfull». Og på tross av at de norske og finske skoltesamene er en forsvinnende liten gruppe ortodokse kristne innelukket i et overveiende protestantisk område, har de bevart sin kulturelle identitet. Iherdige forsøk ble gjort både fra finske og norsk lutheranere for å omvende dem til protestantismen. I Finland har det ikke gitt nevneverdige resultater, mens det lille skoltesamiske samfunnet i det norske Neiden religiøst sett bukket under – nesten. Den siste ortodokse Neidenboer var skolten Jogar Mikkelsen, ellers hadde alle andre på forskjellig vis blitt innelemmet i den norske statskirke.
Tiden etter ødeleggelsen av klosteret i Petshenga



Forberedelser til å gjenreise det gamle klosteret



Dette har spesiell betydning som det eneste som står igjen av det som hl.Trifon bygde. Etter at Boris og Glebs Kirke brente i 1944. Det har også spesiell betydning som Nord-Norges eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er bygget som sådant. Kapellet er jo svært beskjedent, både i størrelse og utseende. Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, nedenfor Skolte-fossen og Trifons-kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjonen. Rundt kapellet er det gravplass med et par gamle kors, et lite «klokketårn» er satt opp på ved kapellets ene side, og et tradisjonelt gravmonument i tømmer er reist på dets andre side. Rundt gravplassen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med noen få gamle huser, restene av skoltebyen.

St.Georgs kapell, som altså ifølge tradisjonen er bygget av hl.Trifon i 1565 er en liten og lav tømmerbygning som bærer preg av anseelig elde. Det er kun ca.10 kvadratmeter, og litt over 2 meter høyt under møneåsen. På mønet kneiser et stort og solid russisk kors. Utvendig har nok bygningen en egen karakter, men når man kommer inn blir en forundret over virkningen fra lyset som siver inn gjennom en liten glugge til høyre og når en vent seg til det svake lyset blir en enda mer forundret over de mange og store og vakre ikonene. Bakveggen har en slags ikonostas fra 1870 med store ikoner innerammet i nyklassisk, hvitt, gull og blått. På veggene henger store festdags-ikoner. De fleste fra 1500-1600 tallet, og har nok ikke opprinnelig hørt til her. De kommer nok fra en større og viktigere kirke som kanskje har modernisert sitt interiør etter tiden smak, og fant disse gamle uten verdi. De er nå resaurete og i god skikk. En gammel lysestake henger ned foran ikonstasen og to lysestaker står på gulvet. Her er også satt inn alter og annet liturgisk utstyr.

Kapellet er ikke bygget til liturgisk gudstjeneste, men nok som bedehus og gravkapell. Under liturgiene som nå forrettes står «menigheten» utenfor, og om været tillater det, flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapellet.

Det er også tradisjon å forrette vannvielse etter liturgien. Det skjer nede ved elven, på et område som kalles Kvitberget. Og til slutt forrettes minnegudstjeneste for de døde som ligger på gravplassen der.

På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl.Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fiske. Den er ca.2 m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp. Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs. Siden har den blitt betraktet som en helligdom. I gammel tid fantes det noe kirkelig utstyr her, bl.a. et ikon av Guds Moder. I forbindelse med besøk av russisk storfyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en «altertavle» ble tattinn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår tid, men i forbindelse med opprettelsen av St.Georgs kirkeforening i 1993 i Neiden, ble også tradisjonen i forbindelse med Trifons-hulen gjenopptatt. Her ble anbragt et ikon og det ble forrettet andakt her.

St.Georgs kapell i Neiden

Trifons-hulen


Året 1965 ble et innledende vendepunkt. Det var 400-årsjubileum for kapellet i Neiden, og det ble behørig markert. Det var fra Finland, hvor de fleste skoltene bor, at initiativet kom. Og i samarbeid med Sør-Varanger Museum ble det organisert pilegrimstur til Neiden fra Finland. Gudstjeneste ble forrettet ved kapellet. Det var første gang siden begynnelsen av århundredet. Det var en merkedag. Siden ble det tradisjon at de finske skoltene kom på pilegrimstur til Neiden hver sommer og forrettet gudstjeneste.

Men ikke heller de norske skoltenes historie var slutt. For i 1993 ble sønnene til Jogar atter innlemmet i sine fedres kirke, og med dem har det senere kommet flere. Rundt st.Georgs kapell i Neiden er det opprettet en «kirkeforening» som filial av hl.Nikolai ortodokse menighet i Oslo. Den lokale kirkeforening har nå hånd om kapellet og organiseringen av gudstjenester der. De årlige gudstjenester forrettes nå av presteskapet for hl.Nikolai menighet i Oslo som kapellet og kirkeforeningen hører inn under, og pilegrimsferdene fra Finland har blitt utøket med grupper også fra Russland. St.Georgs kapell har fått nytt liv og har blitt et møtested for skolter og andre fra Norge, Russland og Finland. Hl.Trifons arbeide har ikke endt som museum, men har liv i seg også for fremtiden.

f. Johannes

Fortsettelsen



Hl. Trifon Skita (Hellige Nikolai ortodokse menighet)

Hl. Trifon Skita er det første og fremdeles eneste ortodokse kloster i landet. ”Skita” er betegnelse på en bestemt klostertype, men i vår sammenheng er det i første rekke et uttrykk for vår størrelse og for det faktum at vår situasjon som del av en menighet og arbeide i en menighet hindrer utfoldelse av det fulle og omfattende klosterliv i egentlig forstand. En skita er en mer løst organisert monastisk sammenslutning, ofte som underavdeling av et annet kloster. Hl. Trifon skita er viet til ære for den hellige Trifon av Petsamo som levde på 1500 tallet og som misjonerte blant skolte (samene) i bl.a. det som senere ble norsk land. Han har derfor spesiell relevanse for oss. I tillegg representerer han en direkte tilknytning til den store ortodokse monastiske tradisjon, ettersom han var munk og opprettet Petsamo (Petshenga) klosteret. Han bygget også kirkene i Boris-Gleb og i Neiden i 1565 (den siste er en del av hl.Nikolai menighet).

Hl. Trifon Skita har sin opprinnelse i miljøet rundt Tidsskriftet ”Ortodoks Røst” og ”Hl.Trifon Forlag” som ble opprettet i 1976 og som siden har fortsatt som en del av Skitaens virksomhet. I 1980 ble dette utvidet til Hl.Trifon Broderskap, som i 1985 ble til Hl.Trifon Skita og lokalisert til Sivesind (Eina) på Toten. Her ble klosterlivet konsolidert og styrket ifølge de gamle monastiske tradisjoner. Her ble forlaget drevet videre: tidsskrift, menighetsblad og bøker ble utgitt, artikler og foredrag formidlet. Klosteret produserer også bivokslys for kirkelig bruk, og ikonreproduksjoner. Eiendommen, som var et gammelt gårdstun, inneholdt hovedbygning, to gjestehus og kirke innredet i låven.

Skitaen utgir tidsskriftet ”Tabor” som skal formidle den monastiske kultur og visjon som vi befinner oss i. Vi legger vekt på bønn som en vandring på ”veien mot lyset fra Tabor”.Den hesykhastiske tradisjonen angir rammene for dette og gir oss kontemplasjon som etterlengtet mål Det dreier seg om en mystisk vei mot enhet med Gud som Lyset.

Dette tror vi ikke er forbeholdt en elite, men at det er tilgjengelig for alle i de sakramentale mysteriene. Ingen kan med egen anstrengelse oppnå noe større enn enheten med Kristus i den eukaristiske kommunionen ingen kan oppnå mer av Guds Ånd enn det som allerede er gitt, men gjennom arbeide på seg selv, askese, i form av bønn og åndelig konsentrasjon kan vi benytte oss er av disse gaver, og slik vokse mot ”aldersmålet for Kristi fylde” , som apostelen sier.Derfor tror vi at de monastiske verdier og visjoner er av interesse også for dem som lever ”i verden” , at disse skatter kan berike og anspore alle mennesker, ”tenne en ild” og gi lengsel etter fullkommenhet og hellighet i Kristi kjærlighets Ånd slik vi er kalt til, alle uten unntak.

Som følge av planer for menigheten, ble eiendommen på Eina forlatt høsten 1999. Vi har nå tatt eiendommen i Hurdal i bruk og det er igjen mulig å besøke oss og ta del i vår dagsrytme for en tid og bo i stillet og bønn, også for dem som ellers må henge med i hverdagens travelhet.

Et ortodokst kloster i Norge 
 

På klosteret i Hurdal ble det i 2010 innviet en ny kirke (70 kvm i mur) til ære for hl. Trifon av Petsjenga. Det arkitektonske forbildet for denne er hl. Nikolais kirke i Banja Rudnicka i Kosovo (1400-tallet). Ikonostas i utskåret nøttetre fra Serbia, og en gruppe på tre studenter og en lærer fra et kirkelig kunstakademi i Serbia har llaget freskene innvendig. Tegningen viser ikonostasen og bildet kirken i Banja Rudnicka.

http://o-nekros.blogspot.gr/2015/02/den-ortodokse-kirke-i-norge-2.html

This entry was posted in Ευρώπη, Norge- Νορβηγία and tagged , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Σχολιάστε

Εισάγετε τα παρακάτω στοιχεία ή επιλέξτε ένα εικονίδιο για να συνδεθείτε:

Λογότυπο WordPress.com

Σχολιάζετε χρησιμοποιώντας τον λογαριασμό WordPress.com. Αποσύνδεση / Αλλαγή )

Φωτογραφία Twitter

Σχολιάζετε χρησιμοποιώντας τον λογαριασμό Twitter. Αποσύνδεση / Αλλαγή )

Φωτογραφία Facebook

Σχολιάζετε χρησιμοποιώντας τον λογαριασμό Facebook. Αποσύνδεση / Αλλαγή )

Φωτογραφία Google+

Σχολιάζετε χρησιμοποιώντας τον λογαριασμό Google+. Αποσύνδεση / Αλλαγή )

Σύνδεση με %s